Demokratene - et brunt alternativ?

(Screenshot av nettsidene til Demokratene)

 

Valgkampen i år kan bli mer spennende enn på lenge. FrP har erklært krig mot Bondevik. SV, Ap og Senterpartiet samarbeider, og regjeringspartiene har ikke gode utsikter. Men i et valgår er det ofte de små partiene det kan være morsomt å følge ekstra nøye. Tidstyven skal se nærmere på småpartiene, og starter med kanskje det bruneste alternativet.

 

Demokratene kaller de seg, gjengen som etter alle solemerker vil få mest oppmerksomhet av parti utenfor Stortinget. Her finner du nesten alle FrP-verstingene som partiet ikke lenger ønsket seg. Jan Simonsen og Vidar Kleppe fronter partiet.

 

Demokratene har valgt seg et snodig navn i forhold til sin politiske vinkling. Navnet gir inntrykk av høy takhøyde og liberal politisk agenda. Men her er det nok bare navnet som gir slike assosiasjoner. Demokratenes partiprogram bærer sterkt preg av å være et parti langt ute på høyre-siden i norsk politikk. Såpass langt ute at de får Frp til å fremstå som et lyseblått alternativ.

 

 

(Amund Garfors, pen i tøyet)

 

I fylkes- og lokallagene finner vi mange figurer. Amund Garfors som holder til i Nordland er en av sjarmtrollene til Demokratene. Han har nylig kommet med flere uttalelser som:

 

 

- Du skulle nesten tro at du var kommet til Afrika når du kommer til Oslo i dag

 

- Når vi tenker på den muslimske invasjonen her i landet er det vanvittig å legge ned Forsvaret.

 

Han har forøvrig nå bedt om politibeskyttelse da han mener det er utlyst en slags fatwah over ham. Han påstår han nå er fritt vilt for alle sinte norske muslimer. 

 

I sine rekker har Demokratene også den aktive nettskribenten og avisspaltisten Hege Søfteland, som i likhet med Amund Garfors liker å uttale seg om det hun brenner for. Søfteland var tidligere aktiv for "Den norske forening" som stod  bak bladet Nordmannen, og hun har også vært leder for Nasjonaldemokratene. Her er noen uttalelser fra frøken Søfteland:

 

 

- Troen på "fargerikt fellesskap" er like urealistisk som troen på Julenissen, og den er like fatal som troen på nazismen og kommunismen i vår nære fortid!


 

- Utlendinger som begår kriminelle handlinger her i landet, bør ikke få mer enn noen timer på seg til å forlate landet når de blir tatt. Dette bør en hurtigdomstol sørge for. Men det motsatte skjer, «humanismen» er fullstendig på feilspor.

 

- Det må gå en grense for hva vi skal finne oss i. Vi snakker tross alt om NORDMENNS FEDRELAND. Dette landet har vi som nordmenn ikke bare en førsterett til, men også en sterk forpliktelse til å ta vare på, dvs. bevare norsk for all fremtid

 

Vi finner også mange andre sjarmerende typer i Demokratene. Den tidligere lederen av Folkebevegelsen Mot Innvandring, Bjørn Voldnes. Bjørn Brandt som tidligere har stilt til valg for Fedrelandspartiet og i likhet med Voldnes også har vært aktiv i F.M.I. Bjarne Betten, som i partiregisteret fortsatt står oppført som nestleder i Fedrelandspartiet. Flere andre tidligere aktive i Fedrelandspartiet som Tom Granerud og Anders Sjørholt finner vi også i Demokratenes rekker. Når vi da plusser på Christen Krogvig som er talsmann for det ytterliggående Forum Mot Islamisering (FOMI), og Norsk Folkepartis leder, Oddbjørn Jonstad, så kan vi vel slå fast at den aller ytterste høyrefløyen i norsk politikk ser ut til å samle seg under navnet Demokratene.

 

Så får vi se om de velger å prøve å bli litt stuerene eller om de ønsker å fremstå som et brunt alternativ til Frp.

 

Ønsker du å sjekke ut mer informasjon om Demokratene kan du rett og slett gå på deres nettsider.


En helt tar farvel

 

I midten av 80-tallet var jeg en sint ung fyr som ikke var videre interessert i boksing. I dag er jeg ikke så sint og ikke det minste interessert i boksing. Så hvor vil jeg hen med dette?

 

Stikkordet er Mike Tyson. Når han kom inn i spotlighten på 80-tallet med sin infernalske stil og sitt drepende blikk var jeg for en stakket stund bitt av boksebasillen. Mannen var jo tøffere enn noen av mine musikkhelter og slo alle filmstjerner. Han var definisjonen på råskap og usivilisert oppførsel. Og i motsetning til de fleste var det nettopp dette som skapte en stor karriere for ham.

 

Rett fra Gata

 

Han feide vekk all motstand da han kom rett inn fra gata til bokseringen. Han hadde en gal promotor, Don King,  med et hår som stod rett opp. Han hadde de fineste damene rundt seg, og banket opp alle de store feterte stjernene uten å blunke. Slikt gikk ikke upåaktet hen hos en 20-åring. Tyson var helten ingen kunne ta.

 

Tyson fikk juling av en halvfeit Buster Douglas i slutten av 80-tallet, og samtidig måtte jeg innse at ingen er uovervinnelig. Siden har han sittet i fengsel for voldtekt, bitt øre av Holyfield og hatt diverse kontroverser med gud og hvermann.

 

 

En legende med skitt på vingene

 

Mike Tyson har bokset sin siste kamp. Han er blitt 39 år, har ikke lenger killerinstinktet og er mer berømt for alle skandalene enn det han gjorde i ringen. Knock-out Mike er sliten, og på bildet som gikk rundt i alle nyhetsbyråer i går kunne vi se han sitte nesten litt hengslent i ringen. Han orket ikke å reise seg en gang til. Ikke fordi iren McBride hadde rundtjult ham, det virket rett og slett som Tyson ikke gadd mer. Nå er det jo en kjent sak at mannen kun har bokset de senere år for å betale sin store gjeld. Og slikt blir det vel ikke så mye slagkraft ut av.

 

Og i går sa han altså takk for seg. At han er en legende langt utenfor boksekretser er hevet over en hver tvil. Om Tyson kommer tilbake som en reflektert middelaldrende idrettsmann, er litt mer tvilsomt. Og for å være litt egoistisk, så håper jeg ikke det. Tyson er liksom ikke helt Tyson uten å snerre litt.

 


Noen tips til Kjell Inge Rkke

 

Kjell Inge Røkkes sertifikatstunt kan få alvorlige etterspill. I dag la aktor ned påstand om fem måneders fengsel for den profilerte finanskrabaten. Hva innebærer det om Røkke blir dømt? Får han fem måneders ubetinget fengsel tilsvarer det ca. 150 dager. Av disse må han da sone hundre dager, da man kun soner 2/3 deler. Hundre dager er like lenge som en som melder seg på Big Brother må være i huset om han eller hun vil vinne eller komme til finalen.

 

Og et fengselsopphold kan lett sammenlignes med Big Brother. Det er mange kameraer som følger de innsatte, Røkke får mat (men til faste tider). Han velger ikke sin omgangskrets, og ikke minst, han får en rekke oppgaver som han plikter å utføre i løpet av en dag.

 

Røkke kan prise seg lykkelig over at han ikke blir filmet 24 timer i døgnet, og at han kan få ha kontakt med sine nærmeste pr. telefon. Men ikke mobiltelefon, kun fra en telefonkiosk. Han vil også få muligheten til det han er mest glad i, nemlig å tjene penger. I alt 240 kr. uka vil han kunne tjene om alt går etter arbeidsplanen. Pengene utbetales en gang i uka i en brun konvolutt, og utbetales kun i mynter da sedler er forbudt.

 

Ny Jobb

 

Arbeidsoppgavene kan være så mangt. Kanskje er han heldig og får en jobb på kjøkkenet. Eller på snekkerverkstedet der fuglekasser og små lekehytter er blant produktene han kan jobbe frem. Muligens er det bedre for ham å pakke pussegarn til bil og båt. Det ville vel minne ham om gode gamle dager.

 

Røkkes dag vil starte klokken 06.30. Da er det vekking. Klokka 06.55 er det telling utenfor brakkene. Klokka 7.00 er det frokost i kantina. Tre slag med pålegg, og kneip og knekkebrød. Dusje kan han gjøre i fellesdusjen. De fleste dusjer ikke så mye om morgenen så vil du ha dusjen for deg selv, stå opp tidlig Kjell Inge!

 

Klokka 8.00 er det arbeidsdags, og arbeidsdagen varer frem til 15.00. man har et avbrekt klokka 11.00 – 11.45. Nesten som storefri. Da blir det servert lunsj. Klokka 15.30 er det middag, og så er han fri til å gjøre som han vil. Det finnes en rekke fritidsaktiviteter. Bordtennis, biljard (noen steder), treningsstudio (stort sett fylt opp av anabole hissigpropper) og en meget hyggelig TV-stue der man må prøve å komme til enighet om hvilken kanal man skal velge. Kveldsmat serveres klokka 19.00 og han burde gå til ro før 23. TV slås av klokka 24.

 

 

Veteran

 

Romfordelingen er stort sett to eller tre på hvert rom, med noen få rom der det er fire og et par som har enerom (det er ofte en grunn til at de må få bo alene). Kjell Inge kan glede seg over muligheten til å gå rundt i leieren (også kalt fengsel) hvis han sier fra til vakta på forhånd. Kamera følger hele turen. Han får post i vakta, der han blir kalt opp med nummer, ikke navn. (Nr. 191 til vakta). Hos vakta kan han også legge frem sine problemer. Dørene til brakka stenger klokka 22.00.

 

Siden Røkke kan få en såpass lang straff som fem måneder, blir han etter hvert som veteran å regne. De fleste i slike fengsler som Røkke blir sendt til, soner straffer fra 21 – 60 dager. Han vil bli tilbudt kontraktssoning, der han kan få reise ut av fengslet med en fengselsbetjent og opptil tre medfanger, for å dra på kino eller fisketur. For å kvalifisere til slike turer må han ta en tisseprøve (gjerne klokka 06. om morgenen) som er ren. Altså ikke spor av narkotika og andre ulumskheter. Det er to turer i uka, en betalingstur (det man skal finne på koster penger) og en fritur (der man drar på sykkeltur, fisketur eller går i marka). Nå er det ikke sikkert det er plass til Røkke på alle turene, men en tur hver 14 dag er meget mulig. Han får også lov til å bruke opp til 200 kr. av egen lomme i løpet av en uke. Pengene settes inn på konto når han blir satt inn. Bakdelen med turene er at han riskierer å måtte strippe etter å ha vendt tilbake til fengselet. Men det er bare en til to som må hver gang, så kanskje du har flaks, Kjell Inge.

 

To ganger i uka åpnes kiosken inne på området. Der kan man handle tobakk, brus og snacks. kanskje litt frukt og aviser også. Her kan man også levere inn tippelapper og lottokuponger. Regn med lang kø, og vær ute i god tid. Det kan også lønne seg å vente til de fleste er ferdige, men da risikerer man at kiosken er gått tom for de varene han ønsker seg.

 

Besøk fra familien

 

En gang i uka kan Røkke ta i mot besøk fra familie eller venner. Man får en time til rådighet på et lite rom. Der kan han gjøre nesten som han vil. Vær klar over at stripping også her forekommer ganske ofte etter besøket har reist.

 

Røkke har ikke anledning til å lage mat selv, og det er ikke lov å ta med mat han får fra besøket tilbake til cella/rommet. Musikk har han heller ikke lov å ha med seg. Det er ikke anledning til å bruke nevnte mobiltelefon, PC eller andre elektroniske duppeditter.

 

Dette er litt av den hverdagen som venter Kjell Inge Røkke om aktor får viljen sin. Røkke selv sier at han heller vil snekre paller enn å sitte i rettslokalet. Og han er jo en sosialt anlagt kar, så dette går nok bra.

 

En ting til slutt, Kjell Inge. Ikke glem å  kjøpe en del telekort til telefonautomaten. Og ikke snakk for lenge i telefonen. Da blir ofte de andre gutta litt sure.

 

Lykke til, og hils Halvard Flatland!

 

 

Mer om sertifikatsaken her..


Fra Nei-mann til Ja-mann p en uke

EU-flagg 2 

 

Nei! sa Frankrike og Nederland i forrige uke. Dermed må EU om de vil eller ikke forkaste den nye grunnlovstraktaten og mange spår at dette er EU’s svanesang. Det homogene EU er en saga blott og nå står ikke øst og vest like samlet allikevel. Slik kan det virke.

 

 

I Frankrike brukte man blant annet den polske rørleggerens europaturne som argument for å si nei. Franskmenn er redde for jobbene sine, og i et Europa med fri flyt av arbeidskraft blir det de som tar minst betalt som får jobben, uavhengig av kvalitet og kompetanse. Nå er vel ikke denne fremstillingen nødvendigvis noe som medfører riktighet, men det er ikke vanskelig å forstå franskmenns bekymring.

 

 

At de også stemte nei pga. av at Tyrkia er på vei inn i EU er en annen påstand. Fremmedfrykt har alltid vært et bra argument for å få folket på sin side. Men selv ikke her er det svart/hvitt. Man kan altså oppnå rasehat og sterke fordommer når politikeren åpner for mye opp også.

 

 

I Norge opplever vi at nei-siden nå har fått vind i seilene og at EU-motstanden er på høyde med motstanden i 1994 og vel så det. 59 % sier nå nei i en undersøkelse foretatt av NRK og Norsk Gallup. Det kom vel ikke som en bombe på noen. At Senterpartileder Åslaug Haga nå brisker seg og ser sitt snitt til å smi mens jernet er varmt, er vel heller ingen sjokkmelding. At Haga tar Frankrikes og Nederlands rungende nei til inntekt for sitt parti og syn er allikevel nesten parodisk. Jeg tror ikke Senterpartiets EU-syn er noe som får stort gehør i Europa. Det er ikke på det grunnlaget flere land har sagt nei.

 

 

Det gledelige i det hele er at man nå har fått et klart bevis på at folkets tale teller. Franske politikere var så sikre i sin sak på forhånd at de utlyste en folkeavstemning bare for å vise sin overlegenhet. De behøvde slett ikke ha utlyst dette, men politikerne hadde ikke stukket fingeren i jorda, og oppdaget for sent at den seieren de skulle innkassere lett, ble et politisk mareritt i stede.

 

 

At man nå har en nei-bølge i Norge er som sagt ikke overraskende. Jeg må allikevel innrømme at jeg personlig har snudd fra usikker nei-mann til usikker ja-mann etter det politiske jordskjelvet i EU. Jeg tror det kan komme mye godt ut av at grunnlovstraktraten ikke ble godkjent, og at politikeren blir tvunget til å sette seg ned å se hva som kan gjøres. At det går litt saktere i bakken er bare bra. EU har tøffet frem som en torpedo de siste årene, og det var på tide at noen slapp litt luft ut av ballongen. Jeg tror litt ettertanke kan gjøre mange EU-ansvarlige godt, og kan medføre en mer spiselig og gjennomtenkt EU-grunnlov.

 

 

Norge er jo i praksis med i EU allerede og jeg tror ikke det er mulig å reversere denne tilnærmingen. Derfor tipper jeg Norge også er en del av EU senest i 2012. Og jeg er ikke lei meg akkurat nå. Men i 2012?

 

 

Det er en helt annen sak.


Nå spilles: de Lillos  "Ut"
 


Sprkets Ridder med sirup p

 

Det er viktig å få fiender på Internett. Man skal ha noen å bryne seg på. Slikt blir det temperatur av. Så jubelen var høy da jeg oppdaget den første nettfiende på bloggen min allerede etter to dager. Jeg hadde akkurat lagt ut en tråd om Sladden, da Språkets Ridder manifesterte seg. Han eller hun (jeg antar av uante årsaker at det er en han) kommenterte ikke med et ord innholdet i det jeg hadde skrevet. Men derimot kom den en rekke merknader til teksten. Det var skrivefeilene han hadde hengt seg opp i. Og det var en del, det skal sies. Språkets Ridder var mildt sagt rystet, og nærmest gasset seg i min inkompetanse på det norske språk.

 

Jeg stod ribbet igjen, med kommafeil og dårlig selvtillit. Språkets Ridder, en slags Marvel Comic-helt i fåreklær, hadde gjort jobben sin. Jeg satt med samme følelse som når jeg leverte inn stiloppgaver til min norsklærer på ungdomskolen. Hundre prosent sikker på at jeg hadde skrevet en god historie. Men historiene mine leste aldri min gamle norsklærer, han leste bare skrivefeilene. Og det var da jeg forstod at det fantes to type språkinteresserte mennesker (det finnes sikkert mer enn to typer) i landet. De som er interessert i språkets mangfold, ord og vendinger og det kreativitet, og de som er interessert i dativ og om det er en eller to ss i interessert.

 

Språkets Ridder ga meg sterke assosiasjoner til min skoletid. Jeg sammenlignet han med min gamle norsklærer, men det ville han ha seg frabedt. I skarpe ordelag ga han klar beskjed om at lærerne er den yrkesgruppa det står dårligst til med når det gjelder utøvelse av det norske språk, bortsett fra poetene da. Spesielt de som er på Poeten.no.

 

Sterke påstander fra Språkets Ridder, og jeg lar dem stå uten motbevis eller noe slags forsvar. Språkets Ridder tilhører en krets der rettskrivning er det eneste som gjelder. Og han har et poeng, men det ville kanskje bli litt kjedelig å bare lese språk og ikke innhold? Vem vet, inte du! Vem vet, inte jag?

 

Musikk akkurat nå: Chet Baker "My funny Valentine"


Et gjensyn til ettertanke

 

Når jeg var tre år fikk jeg en singelplate (45 rpm.) av min morfar. Det var Thorbjørn Egners ”Karius og Baktus”. I gjennom en hel sommer plaget jeg vettet av min bestefar med å stå opp klokka 6 om morgenen for å høre historien om de to tanntrollene om og om igjen.

 

Nå er jeg førti og har en datter på tre som akkurat har blitt introdusert for Karius og co. Og reaksjonen er umiddelbar. Hun elsker dem, og hører på CD’en (ikke singelplata) om og om igjen. Egners historier har en sterk tiltrekningskraft på barn, ingen tvil.

 

Det som er litt mer skummelt er moralen i historien, eller retter sagt, hvordan historien er bygd opp. Vi blir med en gang introdusert for Karius og Baktus, som også er de eneste riktig synlige i denne historien. De fire andre er bare bipersoner uten særlig form og skikkelse. Jens, moren og tannlegen er viktige men ikke fargerike karakterer. Fortelleren syr det sammen, mest for å påpeke moralen i det hele.

 

Mitt poeng er at når barn blir presentert for en slik historie er jeg slett ikke sikker på at selve budskapet om at man må pusse tennene, ellers får man vondt, er det som barn husker. Og ikke minst, sympatien ligger nok i 95 % av tilfellene hos tanntrollene, og sjeldent, om aldri, hos Jens. Og det var vel aldri den opprinnelige hensikten, Hr. Egner (rip).

 

Jeg merker selv nå, 37 år etter at jeg første gang ble kjent mer Karius og Baktus, at jeg holder med dem. Og når alt er trist og leit, blir jeg fortsatt sint på tannlegen og tannbørsten. Som eventyr er Karius og Baktus virkelig genialt. Historien har alt, det er bare det at dem som er de egentlige ”Bad Guys” er dem som får sympatien. Så håpet om at barn skal lære noe om å ta vare på tennene burde ikke være høy.

 

Med jeg synes det er storveis at min datter nå er like opptatt av dette eventyret som jeg var når jeg var liten, så får jeg heller ta jobben med å passe på at hun ikke blir alt for glad i Karius og Baktus, og lar tannbørsten bli tørr og støvete.

 

Er du forøvrig klar over at det var ærverdige Kari Diesen som hadde stemmen til Baktus i originalverjonen fra 1955?

 

Musikk: Karius og Baktus  "Være Glad-sangen"  (Hei Hurra hurra hurra!)


Sport og tomhet

Fotball

Har akkurat gjort unna hele lørdagskvelden i sofaen med fotball på skjermen. En gang i tiden var det forbundet med pur lykke. Og spesielt om det var EM eller VM-kvalifisering med Norge. Når motstanderen på toppen av det hele var en av de klassiske fotballnasjonene, var det fullbrakt.

 

Nå føler jeg bare en slags kjip tomhet. Ikke etter kampen, neida! Midt under, mens Norge har ballen og stormer mot mål. Det er da jeg blir ekstra bekymret. I løpet av de siste fem årene har den følelsen slått inn mang en gang når jeg ser sport på TV. Jeg merker en underlig trang til å gjøre noe annet. Og gjør jeg ikke det, men sitter til det er slutt, slik som i kveld, da blir tomhetsfølelsen nesten plagsom.

 

Jeg tror jeg må innse at jeg er i ferd med å mislike å se på sport. Spesielt alt pratet før og etter selve kampen, rennet eller øvelsen er ille. Alle disse overengasjerte ekspertene som i lange tirader lesser ørene mine fulle av ingenting. Det gjør meg bare veldig irritert. I kveld kunne jeg kaldkvelt den store rosa fra Trøndelag, Nils Arne Eggen. Større tullebukk finnes knapp nok i norsk fotball, og det sier en del. Og den forbannet kjedelige Semb, mannen som bare blir slått av Jan Petersen på innover karisma, jeg trodde han var ute av landslagsfotball.

 

Nei, nok er nok. Nå gidder jeg ikke mer sport. Jeg melder meg ut av sofasittergjengen for godt. Det rare er at jeg faktisk har funnet ut at fotball funker bra på radio. Da kan jeg høre på en kamp samtidig som jeg gjør noe annet. På kontoret mens jeg jobber på PC-en eller på kjøkkenet mens jeg lager middag. Og ikke minst på badet mens jeg ligger i badekaret. Da har jeg hatt øyeblikk hvor den gode gamle sportsfølelsen har vært til stede.

 

Sport er best på radio!


Sladden fjernes?

 

 

 

 

 

 

Stein-Erik Mattsson, tidligere redaktør av Aktuell Rapport, er en lykkelig mann denne uka. I Aftenposten kan vi lese at anken mot frifinnelse i saken mot ham er avvist.

 

 

Nå er ikke Mattsson på noen måte en ny Mykle eller Bjørneboe, på ingen måte. Hans metoder er relativt lite sofistikerte og ikke så gjennomtenkte kan det virke som. Han lot hardcore porno (ikke av den groveste sorten, men med erigerte peniser i aktivitet) bli trykket i en utgave av Aktuell Rapport og stilte seg så opp på gata i Oslo for å gi bort blader til forbipasserende. Han sendte også en rekke blader til stortingsrepresentanter og en av dem anmeldte mannen.

 

 

Nå er saken definitivt over. Mattsson kan virke inspirert av Hustler-redaktøren Larry Flynn da han kastet seg ut i dette stuntet. Og resultatet av det hele kan medføre at sladden som vi har hatt på hardcore-porno snart blir borte.

 

Jeg er ikke noen stor fan av porno, verken hard eller soft, men slik lovgivningen er i dag, virker det hele  gammelmodig. Med all sexfiksering og halvveis pornoreality på enhver reklamefinansiert TV-kanal, kan jeg ikke se hva staten egentlig vil beskytte oss mot. Det funket fint på 70- og 80 tallet, da vi nordmenn var uskyldige og ble sjokkert over at man kunne spille "Da ya think I'm sexy" på NRK i beste sendetid.

 

Tiden har gått fra sladden og det måtte også en norsk Larry Flynn til for å få til det. Spørsmålet nå er om vi blir en mer lykkelig nasjon med peniser i fri dressur på TV-skjermer i de tusen hjem. Hvem vet, kanskje Bondevik og Høybråten finner et smutthull i loven eller oppretter en lov. Det hadde jo tatt seg ut om sladden røk i en Kr.F.-regjeringsperiode.

 

NRK har forøvrig laget en meget bra radiodokumentar om Mattsson som jeg anbefaler. Mannen har litt stil også, bor på et kontor uten vann. Nesten som Flynn da han sonet!

 

 

Musikk: Whiskeytown  "Turn around"

Vær: Ja, særlig!

 

hits