Nedbemanning og Sluttpakker

 

Nicolay Skarning, advokat i NHO, har i disse dager gitt ut boka ”Nedbemanning og sluttpakker”. Temaet er spesielt dagsaktuelt med saker som at Dagbladets ledelse skal redusere bemanningen med 89 årsverk og Jernbaneverket som sier opp 400 arbeidere i år. 


Tidstyven har snakket nærmere med forfatteren av boka.

 

Er det et mer kynisk arbeidsmarked nå enn før?
Jeg tror ikke det er et mer kynisk arbeidsmarked enn før. Dette er bare en del av en politisk retorikk før valget til høsten. Tvert om er det stor motivasjon og arbeidsglede rundt på norske arbeidsplasser, dersom man ser generelt på det.

 

De store organisasjonenes plikt til å passe på den menige arbeidsmann og kvinne kan virke å ha blitt svakere, hva synes du?
Det kan være fornuftig å være medlem av en fagforening, men dette er opp til folk selv. Fagforeningene bistår sine medlemmer på en god måte i mange situasjoner.
 

Sluttpakker er blitt et begrep de senere år. Er det egentlig til det gode for arbeidstakeren?
Sluttpakker kan virke pasifiserende og arbeidstaker frasier seg sitt stillingsvern. Det er derfor ikke alltid positivt å ta imot en sluttpakke. Men sluttpakke er samtidig populært blant både arbeidsgivere og arbeidstakere, samt hos fagforeningene, så det tyder vel på at det generelt sett bli ansett å være et gode. Jeg synes man bør bruke mer aktive pakker enn i dag, mao pakker som hjelper arbeidstaker over i annen stilling annet sted.
 

De store fallskjermene i Norsk næringsliv har skapt mye debatt og en del avsky, men har det sin plass?
De store fallskjermene faller utenfor min bok. Jeg omtaler der bare nedbemanninger pga rasjonaliseringer.
 

Du skriver en bok der ansatte og ledelse kan få gode tips om hvordan de skal nærme seg hverandre på en konstruktiv måte. Allikevel kan det virke som avstanden er blitt større mellom ledelse og ansatte i Norge de siste ti årene. Er det slik?
Jeg tror ikke avstanden mellom ledelse og de ansatte har økt. Hovedavtalen sørger for et godt samarbeide mellom partene i de fleste av våre medlemsbedrifter.


 

Fakta:

Nicolay Skarning er advokat i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Han fikk møterett for Høyesterett på en sak om sluttpakker. Tidligere har han vært dommerfullmektig i Larvik og Oslo. Skarning har vært hovedtillitsvalgt i Norges Juristforbund og tillitsvalgt i Forsvaret og Forsvarsdepartementet.


 

Visste du forresten at:

 

-Arbeidstaker som tar sluttpakke må be om bekreftelse fra arbeidsgiver på at alternativet var oppsigelse -da får han raskere dagpenger

-Gravide kan miste rett til fødselspenger

-Bedriften risikerer å miste nøkkelpersoner dersom ikke sluttpakkeordningen er korrekt satt opp

-For eldre arbeidstakere kan aktiv sluttpakke med hjelp til å få ny jobb være bedre enn etterlønn


Cappelens sommerfest 2005

 

I anledning sommeren hadde Cappelen sin årlige sommerfest på fredag. Flere av Norges markante litterære personligheter var samlet på takterrassen midt i Oslo sentrum. Tidstyven var selvfølgelig til stede som representant fra Poeten.no, og jeg kom i snakk med flere av  mine gamle helter.

 

Først og fremst, Morten Jørgensen. En av de klart største rockepersonligheter her til lands. Mannen bak legendariske ”Sennepslegionen”, oppfølgeren ”Kongen av København” og ikke minst frontfigur i Spekkhoggerne og Lumbago.

 

 

 

Han gliste bredt da jeg presenterte meg som stor fan, og slo fast at han tross alt er Norges ubestridte rockepoet. Akkurat passe arrogant. Jørgensen fortalte at han i øyeblikket jobber med ny roman som heter ”Brent”. Når vi kan få lese resultatet er uvisst i øyeblikket. Han spiller også i et band som heter Svalbard, som i følge Jørgensen er det feteste bandet i Norge for tiden. Morten Jørgensen er en av de få markante personlighetene innenfor norsk rock som kler å være ubeskjeden og arrogant.

 

Herman Willis var også en av festdeltagerne på Cappelens sommerfest og jeg kunne ikke la en slik legende bare gå rett forbi uten å veksle noen ord. Willis er i motsetning til Jørgensen litt roligere og mindre selvsentrert, men oser av innsikt og er Norges definitive rockejournalist. Han ga ut den glimrende ”Instant Karma” i 2001, og i høst kommer Willis samlede verker som musikkjournalist på Aschehoug. Willis var vennligheten selv, og vi hadde lang prat om musikk og journalistikk.

 

 

Det fantes en rekke andre litterære personligheter jeg kanskje burde ha snakket mer med, men siden musikk står høyt i kurs var valget enkelt. Ellers var sommerfesten i år både heldig med vær og stemning. Masse god mat, qiuz og en mengde med øl gjorde det hele til en finfin fredagskveld i Tigerstaden.

 

Olav og meg

 

Min sidekick på festen, Oslos store ugangskråke, Olav Ljone Skogaas, var i et alledeles strålende humør, og sammen med en slik spradebass blir det aldri kjedelig.


Mere, mere, mere (en bokanmeldelse)

 

 

 

Anders Bortne debuterer i år med en bok om et rockeband. The Seculars er bandet til Martin, Karlo, Leif og Jonas, og Bortne lar oss får være med fra den spede begynnelse.

 

Å skrive om musikkmiljøer er en ytterst risikopreget ting å gjøre. Jeg husker med gru når Torgrim Eggen gikk på trynet med ”Den nye Dylan”. Men det har også kommet knakende gode bøker. Morten Jørgensens ”Sennepslegionen” er vel for kultbok å regne i dag, selv om den fikk hard medfart i pressen når den kom på 80-tallet.

 

Det er tøft av Anders Bortne å ta sjansen på debutere med et slik tema. Musikk er personlig og det er mange som kjenner preferansene. Det er også vanskelig å beskrive musikk i ord. Og derfor er det en glede å kunne si at dette gjør han med god stil.

 

Historien om The Seculars er fortalt fra bassisten Jonas ståsted. Han er jeg-personen og  den som er mest i tvil om han har noe i et band å gjøre. Jonas kommer fra et års jordomseiling, og blir kapret av vennen Martin, gitarist, låtskriver og pådriver i bandet. Vi følger bandet fra de første konsertene til gjennomslaget med den første EP’en og videre.

 

Jeg må innrømme at jeg er svak for denne type fortellinger. Det er noe magisk med fire fyrer som spiller i band. Og historier finnes det nok av. Egentlig trenger man jo bare å lese biografiene til sine egne favorittband. Men dette er selvfølgelig mye mer enn bare en fiktiv biografi. Bortne lar oss få komme helt inn i sjelen til et band. Han forteller med overbevisning hvordan det hele tar seg ut og hva det vil si å være i denne konstellasjonen.  Bortne beveger seg også av og til inn i den virkelige verden ved å nevne flere eksisterende personer og band. Men heldigvis blir han stort sett værende i fiksjonen, og der trives både han og jeg som leser.

 

”Et bra band” er skrevet uten jåleri i ordbruken. Det handler om et kompromissløst  rockeband og Bortne skriver ofte rett på sak. Det kler boka meget godt. Av og til kan det bli litt endimensjonalt, men etter hvert som boka strekker seg fremover synes jeg han elegant åpner opp for litt dypere bilder av de forskjellige bandmedlemmene. Forfatteren har av og til en tendens til å bli for opptatt av detaljene, slik at jeg begynner å kjede meg, men også her fungerer det bedre etter hvert i boka. Bortne har peiling på det han skriver om uten å gå i den opplagte fella der han rett og slett blir for lite inkluderende i forhold til dem som ikke kjenner musikkmiljøet fra innsiden.

 

Alt i alt har Anders Bortne skrevet en bok om et band jeg skulle ønske eksisterte. Det hadde vært gøy å vært på konsert med The Seculars. Og det er et godt bevis på at denne boka er vellykket. En god debut

 

----------------------------------

 

Fakta:

 

Forfatter: Anders Bortne
Tittel: Et bra band
Type: Roman
Utgivelsesår: 2005
Sider: 383
ISBN: 8205337292

Forlag: Tiden


Jeg elsker biblioteket!

Ok, følelsesutbrudd av type ”Jeg elsker…” mener jeg stort sett skal være forbeholdt det private. Men i dag må jeg gjøre en hederlig unntak. JEG ELSKER BIBLIOTEKET.

Jaggu gjør jeg det!


I dag var jeg en tur innom vårt lokale bibliotek og hadde for en gang skyld mer enn tid nok til å finne ut hva et moderne bibliotek kan tilby. Ingen tvil om at biblioteket er blitt heftigere de senere år. Her kunne jeg sjekke ut internett, låne ubegrenset med musikk, lydbøker, DVD’er, filmer og en hel haug andre bra ting.


Og lurte jeg på noe var det bare å be om hjelp i informasjonen. En meget hyggelig dame tok seg av hvert eneste lite problem jeg måtte ha. Pokker heller, dette er jo utrolig bra. Som redaktør for Poeten blir man jo fort vant til å få det meste av litteratur rett hjem i postkassa, og derfor har mine besøk på biblioteket blitt få de siste tre årene.


Heldigvis fant jeg ut at det var på tide med en tur innom. Og glede over et slikt tilbud var større enn noensinne. Jeg hadde rett og slett glemt hvor bra det er! Det eneste som ikke var helt bra var at jeg skyldte 90 kroner fra tre år tilbake. men det var liksom nesten en glede å betale det også, så mye moro som jeg hadde hatt.


Fra nå av er jeg igjen en stor bibliotek-fan og det blir ikke lenge til nest gang jeg stikker innom. Jeg lånte med meg musikk, barnebøker, en konsert med U2 og tre bøker om digital kunst. Jeg fikk til og med tak de nye skivene til Madrugada og Jim Stärk.  HURRA!


Musikk: The Verve ”Weeping Willow”


Vær: Nå må jeg slutte med å ta med det. Det er jo bare så jævla deprimerende.


hits